Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Utidsmessig kontinuitet – Vagant som litteraturkritisk arnested

«Vi ønsker å være et barometer på et samfunn i forandring, samtidig som vi undres over hvorfor norsk samtidslitteratur ikke oftere går inn i vår tids utfordringer. Der det er idékamp bør det også være strid i litteraturkritikken – hvis ikke spiller litteraturen seg ut på sidelinja. Her er vi stolte av å plassere oss i tradisjonen fra Georg Brandes.»

Les sammendrag av Audun Lindholms foredrag ved Kritikerseminaret 2013.

Kritikerlaget 05. juni 2013 LitteraturSeminarer
Audun lindholm
Audun Lindholm holder foredrag under Kritikerseminaret 2013 (Foto: Kritikerlaget)

Audun Lindholm er ansvarlig redaktør i Vagant. Her er et sammendrag av foredraget han holdt under Kritikerseminaret 2013:

Vagant står i en tradisjon av såkalte unglitterære tidsskrifter. Formålet med slike er å gå utenfor det konvensjonelle, og gi leserne tilgang til steder der litteraturen er i bevegelse.

De tyske romantikernes Athenäum er den definerende forgjengeren for de senere unglitterære tidsskriftene. I norsk sammenheng er særlig Profil blitt studert som unglitterært tidsskrift. Er Vagant et unglitterært tidsskrift?

Opposisjonelle kunstnere vil uansett kunstform gjerne fremtre som unge; aldring forbindes med makt og borgerlighet, ungdom med opposisjon, forandring og nytenkning. Men de tidlig-moderne tidsskriftenes idé om radikal forandring klinger jo litt annerledes når «det nye» er tidens ideologi på alle områder. Like fullt er det åpenbart at Vagant fra begynnelsen av har vært oppfattet som et alternativ, noe som skiller seg ut i offentligheten, med sin grunnleggende kritiske modus.

Gjennom Vagants historie fra oppstarten i 1988 har essayet vært tidsskriftets emblematiske sjanger. Spørsmål rundt kritikkens funksjon har også helt fra starten vært viktige. Videre er møtet mellom journalistikk og akademia, mellom skjønnlitteratur og kritikk, karakteristisk.

Dagens redaksjon kaller perioden fra 1988 til 1994 for tidsskriftets «gründertid og gullalder». Humor og satire var de sterke på i denne perioden, som f eks i «Vagant light: Bli anmelder du også. Gjør-det-selv-kurs for litteraturanmeldere».

I 1994 skulle redaksjonen utgi et nummer om «tafatthet» i litteraturen – men som Henning Hagerup og Pål Norheim sa i et intervju i 2008: «Tafattheten grep om seg. (…) Det oppsto plutselig et 1:1-forhold mellom teori og praksis – et sjeldent sammenfall.». Etter dette ble det utskiftninger i redaksjonen.

Vagant har stått for et korrigerende blikk på samtiden, et outsiderperspektiv, noe helt annet enn etablerte medier. I artikkelen «Den informerte gleda» utlegger Hadle Oftedal Andersen periodens poetikk slik: «Om litteraturen er vårt vern mot dehumanisering, er det overmåte viktig at den offentlege samtalen om litteratur ikkje blir forflata. (…) På denne måten blir den informerte gleda kanalisert inn i eit humanistisk prosjekt som knyter kontakt bakover i tid på ein måte som i ein viss mon kan oppfattast som kulturkonservativ.»

Hva er unglitterært og opposisjonelt ved en slik holdning eller poetikk? Norsk kulturdebatt har et mye svakere tradisjonsgrunnlag enn mange europeiske nasjoner og det medfører noen kulturelle særtrekk som selv dansker og svensker kan finne eksotiske. Norske forfattere utga på forlag i et annet land, på et annet språk, inntil rundt 1900. Én senvirkning av dette er at man i Norge får systemkritiske 30-åringer som går inn i restaurative roller på vegne av den litterære tradisjonsforvaltningen.

Å ha kunnskap og å være internasjonalt orientert i et lite miljø som det norske, fører en fort inn i en oppdragende rolle. Ville f eks kapasiteter som Jan Erik Vold og Jan Kjærstad ha vært mindre belærende i holdningen om de hadde virket i en større kultur? Jan Kjærstads artikler er i mine øyne noe av det mest ansporende man kan lese, men de er ikke essays – han er altfor klar over at han vet noe leseren ikke vet. Om han hadde kunnet ta det for gitt at det finnes andre som kan noe om og er interessert i det han skriver om, ville han antakeligvis hatt en større distanse til det oppdragende aspektet ved å ytre seg i offentligheten.

Også Stig Sæterbakkens essays er også ofte introduksjoner og lærestykker. Dette blir et dilemma for ham: Hvordan kombinere rollen som folkeopplyser med besettelsen av utsideerfaringer?

Dagens Vagant-redaksjonen er definitivt en «mangfoldig, motsetningsfull helhet». Mellom 2007 og 2010 la vi stor vekt på å introdusere kulturkritisk filosofi. Det gjør vi forsåvidt fortsatt, men gjerne med kortere oversettelser. Bladet er også blitt mer realpolitisk orientert.

Etter 2010 behandler Vagant stort sett levende forfattere og kunstnere – dette fordi vi mener at verden endres så raskt at må vi være intenst opptatt av samtiden for å kunne være relevante diagnostikere av kulturens tilstand. Vi ønsker å være et barometer på et samfunn i forandring, samtidig som vi undres over hvorfor norsk samtidslitteratur ikke oftere går inn i vår tids utfordringer. Der det er idékamp bør det også være strid i litteraturkritikken – hvis ikke spiller litteraturen seg ut på sidelinja. Her er vi stolte av å plassere oss i tradisjonen fra Georg Brandes.

Vi ønsker at skribentene skal skrive et presist, essayistisk språk, ikke applisere akademiske skjemaer. Men når vi åpner munnen på en talerstol eller i et tidsskrift, trer vi inn i en tale som allerede eksisterer. Ellers som Jon Rognlien har sagt om en formativ redaksjonsperiode i sitt liv: «Det var ikke vi som skapte Gateavisa, men Gateavisa som skapte oss.»

Jo bedre forfattere og kritikere kjenner sin samtidige litterære sammenheng, jo mer presist og relevant kan de uttrykke seg. Det å lese og bidra til tidsskrifter har vært en av de viktigste måtene denne prosessen finner sted på: Nye impulser kommer i sirkulasjon, stivnede tankemønstre utfordres, verk fortolkes og diskusjoner oppstår.

En av grunnene til å utgi et tidsskrift, er med andre ord å inspirere til å skrive spenstigere, tenke med større dristighet og vurdere kvalitet ut fra et mer bevisstgjort forhold til historien.

Den unglitterære ambisjonen står for en omfattende kulturkritisk holdning der man motsetter seg premissene massemediene setter for forståelse og debatt. Vagant inntar altså det mange debattanter har forsøkt å redusere til en såkalt kulturradikal posisjon: Offensivitet på den kvalifiserte kulturens vegne, fundamentert på skepsis til maktens opportunisme, markedets sivilisasjonsløshet og folkemeningens svingninger.

Vi har ikke et entydig program, men ønsker å delta i den gradvise utformingen av den nye litteraturen gjennom å presentere vidt ulike perspektiver på en samtidig situasjon.

Men det skrives og trykkes jo mer enn nok tekst i verden. I et samfunn som det norske, der det opprettes nye debattportaler annenhver måned, og der verdien av dissens er blitt et mainstreamideal, kan det være verdt å minne om at utviklingen av egensindighet forutsetter at man trekker seg tilbake fra fellesskapet en tid.

comments powered by Disqus